torsdag 4. oktober 2012

Jeg spretter opp av senga da jeg hører mobilen til min far ringer. Han hadde overnattet hos oss. Jeg løper mot kjøkken døra og stivner da jeg møter blikket hans. Jeg bare viste det. Jeg følte det langt inni meg. Hva det enn er som har skjedd så er det alvorlig og det dreier seg om Patrick. Munnen på pappa rørte på seg og det kom ord, men klarte ikke oppfatte dem. Det snur mer rundt og ringer til min daværende svigerfar. Jeg forteller at det har vært en ulykke og at Patrick er død. Jeg får med meg at han er på jobb men skal ringe svigermor. Jeg ringer også til min eldste søster og gir samme beskjed. Jeg løper inn på badet og kaster opp. Får på meg klærne og løper ut i bilen til pappa. Vi kjører til mamma. Det var hun pappa snakket med på tlf. En tur som vanligvis tar 15 min ca føltes ut som en evighet. Snøen lå tjukk å det var speil blankt vinter føre. Endelig fremme hos mamma kommer jeg ut av bilen. Jeg tørr ikke møte blikket hennes. Men jeg må. Jeg ser det i øya dine, han er død nå eller ikke lenge. Hvem ringte deg? Hva faen har skjedd. Mine søsken skrek og gråt. Jeg ba alle om og holde tyst så jeg får ringt politiet. Jeg blir satt over til riktig person som forteller at det vært en ulykke. Patrick sitter fast i lastebilen. Jeg må komme meg til Ullevål for det er dit dem skal fly Patrick. Jeg ringer opp til svigerforeldrene mine og forteller at jeg må til Ullevål for dit skal Patrick flys. Dem sier dem er på vei til mamma for og hente meg. Men etter mye om og men blir det så mamma, min store bror, lille bror og lille søster kjører inn til Ullevål. Vi må kjøre via Kongsvinger for E6 er stoppet. Jeg skjelver, kaster opp og gråter. Samboeren min er ikke i mine tanker i det hele tatt siden det var han som tok kontakt med mamma så lever han. En sykepleier på Ullevål ringer meg hvert kvarter og spørr hvor vi er. Jeg klarer og legge sammen to pluss to. Hadde ikke det vært alvorlig hadde dem ikke mast. Det var speilblankt og kø. Når vi er en time unna ringer hun og sier at politiet venter på oss. Vi skal få eskorte innover. Men det må sjåføren bestemme for det blir blålys og høy hastighet. Jeg ber han om og si ja og det gjør han. Endelig, der er politiet. Dem suser forbi oss med blålys. Min bror setter på varsellysene og hastigheten blir merkbart høyere. det eneste jeg har i hode. Ikke dø, vent på meg, ikke dø, vent på mamma Patrick. 
Endelig fremme møter en lege oss. Politiet tar ansvar for og parkere bilen vår. Vi løper igjennom lange sykehus koridorer. Alt føles ut som sakte film. Jeg kommer frem til et lite rom. Jeg setter meg ned og inn kom to grønn kledde leger. Jeg spørr med en gang - Skal Patrick dø? 
Ja svarer han. Vi har gjort alt vi kan. Jeg skriker så høyt jeg kan og bryter sammen, men løper ut på gangen og der faller jeg sammen ved veggen. Legen kommer ut og sier at jeg må gå inn til han for det er liten tid igjen. Jeg reiser meg opp og går til andre sia på gangen. Lengst inn i rommet ligger det en liten gutt med en slange nedover i halsen. Den har fylt seg med litt blod. Han er hoven og har skrubbsår i ansiktet. Det lukter motor av han. Olje, spyleveske. Jeg tar hånden hans. Den var varm på morran men nå er det kald og blek. Rommet er fylt med leger og sykepleiere. Jeg nusser han forsiktig på pannen og hvisker inn i øret hans

Nå er jeg her gutten min. Du må våkne nå. Du skremmer meg. 
Du kan ikke forlate meg her alene, vi er jo et team du og jeg. 
Alt skal bli bra nå elsklingen min. Hver så snill Patrick og kom tilbake til meg. 
Du kan ikke forlate meg nå. Du får ikke lov gutten min. Jeg klarer ikke leve uten deg i livet mitt.

Jeg ser opp til legen som sier at det er snart over Ida.

Jeg ser ned på en liten skadet gutte kropp. Øya er nesten stengt.  Jeg bøyer meg ned igjen og visker inn i øret hans en siste hemlighet
Bare slipp taket gutten min. Det er greit. Du splitter oss ikke for jeg skal ta mitt eget liv bare jeg kommer meg hjem igjen. Vi fortsetter og være et team i himmelen sammen. Jeg elsker deg og jeg skal holde hånden din mens du slipper taket så møtes vi snart igjen gutten min. 
Et lite sukk kom, to isblå øyer stengte seg for alltid og ei maskin i hjørnet pep i et sekund......Gutten min var nå blitt en av himmelens vakre barne engler...Jeg stod igjen tom, forlatt og ensom. Bak meg har det kommet inn en seng til. Det var stefaren. Jeg snur meg og ser på han. Jeg følte ingenting da jeg så han. Han smiler og sier at han er glad for at Patrick lever. Jeg ser på min lille bror Emil som står ved min side. Nei sier Emil, Patrick er døde akkurat nå. Jeg forlater rommet mens jeg tørker tårene som kommer uten stopp. 
Vi får beskjed om og ta oss en tur ut så skal dem gjøre i stan Patrick slik at vi kan se han igjen etterpå. Vi går ut i vinter kulda.På vei til Oslo, snødde det masse og det var skikkelig vinter. Da jeg kommer ut ser jeg opp mot himmelen. Skyene forsvinner, blå himmel og sol titter frem for bare et kort minutt. Jeg er i sjokk så jeg får ikke frem så mange ord. Jeg sliter så med og forstå at han akkurat døde rett forann meg. Ullevål er jo stort og flott, men dem greide ikke redde min kjæreste lille sønn. Tusenvis av tanker surret i hode. Da ser jeg svigerforeldrene mine komme gående mot oss. 
Min sønn er død men deres lever sa jeg. Så begynte jeg og panikk gråte. Svigerfar holdt rundt meg og jeg gråt,skrek og var desperat om og få våkne fra dette. Det kunne bare ikke være sant. 
I en annen bil på vei til Ullevål er min far, store søster Kjersti, mine små søsken Helen, Anita og tina. Mamma ringer opp til dem. Min store søster svarer - Det er over nå. Lille Patrick har sovnet inn med bamsen sin for godt. Jeg hører hvordan mine kjære søsken bryter ut i gråt. Jeg begynner og gå mot rommet der Patrick skal bli lagt inn. Det ligger en vit duk over ansiktet som sykepleieren river av med en gang hun ser oss komme i gangen. Vel inne på rommet er stillheten til og ta på. Det eneste jeg ser er tårer og fortvilelse. Jeg får ha gutten min på fanget. Han er tung, slik han vært de gangene han sovnet på fanget mitt hjemme. Jeg tørker han forsiktig rundt munnen. Han er så nydelig enda han er skadet. Jeg stryker kinna hans og tårene mine treffer ansiktet hans. Jeg nusser han slik han alltid nusset meg. Jeg visker vugge sangen jeg alltid sang i øret hans. Jeg kunne ha blitt der med han i armene for alltid. Men det er fler med meg som ønsker og ta avskjed på sine måter. Jeg har akkurat lagt han i senga da de andre som var på vei til Ullevål kommer inn døre. De skrikene som kom fra dem skjærer igjennom meg. Familien er samlet og vi går igjennom dagen og smerten sammen. Hva skulle jeg gjort den dagen uten min fatastiske mor Solgunn og mine fantastiske søsken Line Cecilie, Emil Alexander, Helen Therese, Kjersti, Tina Louise, Anita Chatrine, Sven og i tankene hadde jeg min bror i Sverige. Vi sa ikke mye til hverandre for en hånd og holde i var alt jeg trengte.....



    

4 kommentarer:

  1. Jeg har lest alle innleggene dine og vil legge inn en hilsen, det er vanskelig å finne ord for det som du har vært igjennom. Jeg kan på ingen måte sette meg inn i det du har gått igjennom, men jeg har klemt ungene mine ekstra godt da jeg har vært innom bloggen din. Du er tøff og sterk som klarer å dele historien, og jeg takker deg for det.
    Det er forferdelig at din kjære sønn skulle bli revet bort fra deg på en slik tragisk måte, ingen fortjener det.
    Jeg ser av headeren din at du har fått flere skjønne barn og sett grunnen til at du skulle leve videre uten Patrick, og godt at du hele veien har hatt mennesker rundt deg til å dele minner med, og sorgen.

    Jeg kommer til å fortsette å lese bloggen din,
    igjen, gode tanker til deg og jentene dine.
    Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for det. Ja jeg har fått tre skjønne jenter etter Patrick:) Jeg har alltid vært åpen om saken rundt Patrick. Så lenge jeg snakker om han er han med meg<3

      Slett
  2. så sterkt å lese om gutten din....tårene mine strirenner.. jeg har ikke ord:( du skriver så nært, og morskjærligheten din er virkelig til å kjenne på.. gutten din er helt nydelig <3

    SvarSlett