Livet etter døden

Å forlate Patrick på Ullevål for og reise hjem, er det vanskeligste valget jeg tatt i mitt liv. Jeg fikk tilbud om og ligge på hotell, men ville ikke være der alene. Så jeg ble med familien hjem. På veien hjem stoppet vi for å kjøpe mat og drikke til dem som ønsket og spise. Bare tanken på mat fikk det til og knyte seg i magen. Alt jeg kunne tenke på var lille gutten min som lå død og alene på den store sykehus senga. En ambulanse kommer og parkerer utenfor der de andre skal spise. Jeg får bare for meg at jeg må spørre dem om hvordan jeg kan få tak i de som var på ulykkes plassen i dag. De ser rart på meg og spør hvorfor jeg skal vite det. Fordi jeg er mamma`n til gutten og jeg må få svar på ting. De tre ambulanse sjåførene ser sjokkert på meg og han ene sier rett ut - Hva faen gjør du her. Asså jeg mener  hva gjør du her. Jeg forklarte at jeg akkurat hadde reist fra Ullevål, at han var død og at jeg hadde vært der i 12 timer sammen med han. Jamen fikk du noe slags hjelp spør han? Nei jeg har ikke fått noen ting jeg. Vet du sier han, utenfor her står ambulansen som Patrick lå i før han ble fløyet til Ullevål. Vil du bli med og se? Jeg og familien min gikk ut å jeg fikk se ambulansen.De ringte til Ullevål og klaget på behandlingen jeg hadde fått og krevde at de fikset krisehjelp til meg øyeblikkelig. Jeg fikk vite at når jeg kom tilbake til Elverum så var en prest villig til og komme hjem til oss. Jeg takket ja og vi reiste videre hjem. Nesten hjemme så ber jeg mamma ringe presten og si at jeg ikke ønsket å ha besøk av han. Jeg skjønte ikke poenget med å snakke med noen som ikke kjente meg eller Patrick. Line min lille søster sier at vår venn Raymond kunne komme oppover. Det ønsket jeg å han stod på trappa da vi parkerte hjemme på gården. Da jeg kom inn døra brøt jeg sammen. Der stod tøfflene hans på hylla, bamsene og lekene i kassa, eventyr boka lå på stue bordet og ved tv lå favoritt filmen. Så mange spor. Jeg gråt, jeg skrek og jeg ville bare forsvinne sammen med han. Jeg fikk en tablett av min far så jeg skulle få roe meg litt. Den fungerte og jeg slappet av. Jeg ble rolig inni meg sjøl men tårene bare trillet. Jeg tenkte så mye på gutten min. Om hvordan jeg skulle komme meg videre, hva skulle jeg gjøre nå. Jeg var ikke lenger mamma. Jeg skulle aldri mer få se gutten min. Høre han le, se han smile eller trøste han da han gråt. Livet mitt var slutt nå. Natta var kommet og jeg var utslitt. Jeg viste jeg ikke kom til og få sove så jeg fikk en annen tablet. Jeg la meg i senga med favoritt bamsen hans og jeg sovnet mens jeg sang natta sangen vår, ensom og forlatt i mitt eget mareritt.