Livet etter døden

Dagene kom og gikk. Stua fylte seg med blomster fra familie,venner, naboer og slekt. Et levde lys stod ved bildet hans og brant døgnet rundt. Begravelsen var ferdig planlagt og det var bare og vente på dagen. Jeg manglet tusen vis av svar på mine spørsmål og måtte ta tak i det. Jeg begynte og undersøke ulykken på egenhånd. Jeg ringte rundt til de ulike militær stasjonene som var i mitt område for og spore opp hvor militær lastebil Patrick hadde kolidert med kom fra. Fra Rena leir fikk jeg vite at den var på vei fra Sessvollmoen til Rena. Jeg ringte til Sessvollmoen og fikk vite at det stemte det at bilen tilhørte dem og at guttene i den lastebilen tilhørte Sessvollmoen. Jeg spurte om det var muligheter for og få møte dem. Etter en stund fikk jeg vite at dem ønsket og møte meg også. Dagen etterpå kom en svart Mercedes kjørende inn på gården min. Ut kommer det fire menn. Unge uniformerte soldater. Dem hadde med seg en felt prest og en major. Dette blir et stivt og vanskelig møte tenkte jeg. Jeg hadde baket og ordnet i stand til kaffe. Jeg hilste høflig på dem og vi satte oss ned sammen. Det ble en stillhet før jeg spurte om dem kunne forklare meg hva som hadde skjedd. Forklaringen dems var enkel. Dem kom kjørende fra Sessvollmoen rettning Elverum. Lastebilen Patrick satt i kom fra Elverum rettning Oslo. 
Lastebilen Patrick satt i greide ikke stanse for lastebilen forann og legger seg ut i motsatt kjørefelt og koliderer med militær lastebilen. Sjøføren av militær lastebilen ble sittende fast men var ikke alvorlig skadet. Pasasjereren hoppet ut og begynte og hjelpe til med og få ut Patrick som satt fast klemt. Patrick var bevistløs. Ambulanse, brannbil og politiet annkom ullykkes stedet fort og arbeidet med og få han ut og redde hans liv begynte. Stefaren var ikke alvorlig skadet. Han brakk kunn armen. Sjåføren av Bekkevoll lastebilen som Patrick satt i var heller ikke alvorlig skadet. Ulykken skjedde rett før kl 9 på morran og litt over 10 fløy første helikopter av sted med Patrick. Vi snakket lenge om ulykken og livet videre. De var gode gutter. Åpne og ærlige. Jeg fikk direkte svar og de holdt ikke noe tilbake siden jeg ba dem om dette. Det var ikke så stivt som jeg hadde trodd det skulle bli. Da hadde jeg fått møtt dem og var et skritt nærmere å forstå hva som hadde skjedd det forferdlige dagen. 
Stefaren og sjøføren av Bekkevoll lastebilen lå fortsatt på sykehuste. Men jeg greide ikke dra ned og treffe han. Han var blitt flyttet fra Ullevål til Elverum. Jeg hadde mer enn nok med og takkle dette. Han hadde overlevd så vi kunne møtes når han ble utskrevet. Dette høres kansje egoistisk ut. Men stefaren var ikke i mine tanker. Jeg hadde nok med og forstå og takkle at sønnen min var død. 
Nå hadde jeg altså møtt ambulanse personalet som var på ulykkes plassen, lege teamet som opererte og prøvde og redde livet hans, militær guttene som var innvolvert i ulykken, politiet som hadde vært på plassen denne dagen. Det var så viktig for meg og møte disse menneskene. Det ville hjelpe meg videre i den tunge tiden og få svar på alt. Hadde jeg bare flaks eller var det en mening med at jeg fikk møte alle som var innvolvert denne dagen? Var det noe gutten min prøvde og si meg? Jeg ringte til min advokat og krevde og få se politi rapporten og rapporten fra undersøkelsene av Bekkevoll lastebilen. 
Det ordnet seg fort. Jeg leste den sammen med advokaten min og mamma. Der mitt i papirene lå det jeg tydligvis skulle se. Patrick var aldri sikret i lastebilen. Han hadde tatt selen som går over brystet og lagt den bak ryggen. Det var tatt bilde av det som bevis og det var skrevet under at " gutten var aldri sikret" .
Jeg skrek og tårene trillet. Jeg var så sint. Det kokte i meg og jeg skrek at dem har drept sønnen min. Hatet vokste inni meg og jeg snudde meg mot advokaten min som kom mot meg.
Jeg viste dette Ida, sier han. Når fant du ut dette? I dag sier han. Jeg ville du skulle se det selv. Hva vill du jeg skal gjøre for deg nå spørr han. Jeg ser på han og sier, det som er rettferdig skal gjøres. 

 

Den natten var annerledes enn noen av de andre. Jeg drømte at jeg våknet av at Patrick satt på sengen min. Ikke bli redd mamma. Det er bare meg. Jeg holdt rundt han og han sa - takk for at du forstod hva du måtte gjøre. Dem hadde aldri fortalt deg sannheten mamma. Du måtte se det selv. Ikke kom etter meg mamma. Du må leve videre. Lov meg det.  Jeg har det bra. Jeg forlater deg aldri. Jeg vill foralltid være ved din side. Jeg elsker deg mamma`n min. Jeg elsker deg også sa jeg. Jeg ville ikke han skulle forsvinne. Kan du bli til jeg har sovnet. Ja det skal jeg...sov nå mamma..sov....

Da jeg våknet den morran hang det en svart kjole på døra mi. Det var tid for begravelse. Jeg ordnet meg, satte på meg kjolen og gikk ut i stua. Der satt hele familien i svarte klær. Bleke, slitne og fulle av sorg. Jeg setter meg sammen med dem og vi begynner og mimre om tiden vi hadde sammen med Patrick.  
Ute faller det store snøkrystaller fra himmelen. Jeg tar godt tak i kisten og sammen med mine søsken bærer jeg sønnen min inn i kirka. Jeg tenner lys, setter frem bilde og hører at kor dama øver på sangen hun skal synge under begravelsen. Blomstrer fyller opp kista og fler og fler kommer inn. Jeg orker ikke alle kondalasjoner så mine søsken tar seg av det. Kirka er full av mennesker. Jeg sitter lengst frem mellom mine foreldre. Hvem kan segla før utan vind begynner å spille og tårene triller nedover kinnet mitt. Det gjør så vondt. Jeg ser på mamma som sitter i stillheten og gråter. Jeg tar hånden hennes og sier at vi skal gjøre dette sammen. 

Presten holder en rørende og fin tale om den lille gledesprederen som bare ble 3 1/2 år. Men som var smartere enn andre 3 åringer. Som elsket sin mor og som var elsket av alle. 
Om de små komentarene han kom med inni mellom. Om hans fremtidsplaner, som aldri fikk skje. Om hans gode personlighet og omtenksomhet for andre medmennesker. Min mor holder også tale. Jeg holder også tale, men takler det ikke så godt så min store søster kommer og holder meg i hånden. På vei ned igjen legger jeg talen min på kisten, visker stille at jeg lover deg gutten min. Jeg skal være her. Jeg skal aldri glemme deg, slutte og elske deg eller slutte og snakke om deg. 
 Mine søsken bar kisten ut og dem senket den. Da kisten sakte ble senket ned i jorden tok jeg hånden til min lille søster og sammen gråt vi i stillhet. Nå var det et faktum. Mitt liv var over. Jeg hadde ingeting og leve for. Men jeg hadde lovet og bli igjen. Og det måtte jeg holde....Jeg måtte bli igjen i det hellvette her. 
 Minnestunden etterpå bare gikk sin gang. Jeg bare satt der. Så ut av vinduet og gråt. Jeg ville være alene med mine tanker. Skyldfølelsen og hatet. Skuffelsen og sinnet. Jeg ser at dem graver igjen graven hans. Jeg ville stoppe det. Ta med han hjem. Det kunne ikke være sant. Kunne jeg ikke bare få våkne med gutten min på armen. Det var jo så mye han ikke fikk opplevd. Vi hadde jo så mange planer og drømmer. Hvorfor kunne ikke han få leve og jeg dø. Barn skal ikke gå først. " selv gud plukker de vakreste blomstene førts"  Men hvorfor denne blomsten? Hvorfor min? Hva hadde jeg gjort som fortjente denne smerten? 
Jeg hadde blitt straffet nok i livet. Nå som jeg hadde alt. Hvorfor skulle det bli borte. det var så urettferdig. Men jeg tenkte på det jeg hadde drømt natten før. Var det en drøm? En ønske tenking eller hadde det faktisk skjedd? Samme det, men for meg hadde det skjedd. Jeg hadde snakket med han, vi hadde tatt avskjed, vi hadde kosa og nussa, vi hadde blitt enige og ordnet opp. Han sa han hadde det veldig bra og at det ville ordne seg. Men hvorfor sa han at jeg hadde en grunn for og leve videre? Hva mente han. Jeg hadde jo ingen verdens ting igjen. Forholdet mitt var revet i biter og min sønn var akkurat gravlagt. 

 Dagen gikk over til kveld, jeg satt ute og så på himmelen. Den var så blå og den var full av stjerner. De glitret så fint. Et stjerne skudd for over himmelen. Jeg smilte litt for meg selv og sa - jada, jeg vet du er hos meg. Jeg snakket lenge for meg sjøl før jeg kjente ei hånd på skuldra. Mamma kom ut. Vi bare satt der og så. Skulle jeg fortelle om drømmen eller ville det gjøre det værre for henne. Hun slet jo på en måte værre enn meg. Først mister hun sitt elskede barnebarn og hun ser sin datter bli revet  i biter. Jeg valgte og fortelle. Ikke ta den som en drøm jenta mi. Det er mer mellom himmel og jord enn vi trur. Hvis det kan hjelpe deg videre så stol på ditt hjerte. Å det gjorde jeg. Fra den dagen forandret synes mitt på åndeverden seg totalt. Å det hjalp meg og vite at ved min side hadde jeg min lille kjærlighet for evig. Jeg gråt fortsatt like mye. Jeg savnet han fortsatt like mye. Ingenting forandret seg på den måten. Det ble bare værre og værre. Jeg ga tilslutt opp livet. Jeg greide ikke holde meg til løftet jeg ga i begravelsen.