Dagene etter at Patrick døde, kom selv om jeg ønsket at dem ikke skulle det. Jeg var som en zombie. Bare vandret omkring i min egen verden. Jeg var levende død. Det første jeg gjorde da jeg våknet dagen etter ulykken var og ringe til et bregravningsbyrå nede i byen. Jeg hadde aldri gjort dette før, så hadde ingen anelse om hva jeg skulle spørre etter eller hva jeg skulle si. Jeg møtte heldigvis en veldig forståelsesfull og omtenksom mann på telefonen. Jeg følte meg som en telefonsvarer. Sa jeg skulle ha en vit liten kiste til sønnen min som hadde dødd dagen før. Han sa at dette skulle vi ikke ta på telefonen men at han skulle komme opp til meg. Bare en time senere satt vi sammen og planla begravelsen til en liten gutt.
Jeg ville ha med hele familien på dette. Det var viktig for meg at vi gikk igjennom dette sammen og at ingen følte seg utenfor. Det ble bestemt at vi allerede dagen etter skulle hente hjem Patrick til Elverum, ha minnestund med familie å venner og ta siste avskjed før vi stengte den lille kisten for godt. Jeg fikk tilbud om å bli med inn til Ullevål, for å ordne han, legge han opp i kista og sitte på i likbilen opp til Elverum. Jeg takket nei med en gang. Det ville bli for mye for meg. Jeg nektet og legge han oppi kista sjøl. Etter mye om og men blir det så jeg skal være med på dette alikevel, med det at jeg kan ombestemme meg når jeg vill. Etter litt tenking så var det jo helt klart at jeg skulle delta på dette. Jeg er jo fortsatt mamma`n hans. Jeg og mamma dro ned til byen for og kjøpe nye klær som han skulle ha på seg i kisten. Det var helt forjævelig og vite at dette var siste gangen jeg skulle kjøpe klær til han.
Onsdagen kom og kl o9.oo skulle vi kjøre til Oslo. Jeg bestemte sammen med de andre at mamma skulle sitte på i likbilen inn til Oslo og hjem igjen. Patrick elsket og være med mommo`n sin på biltur så den siste turen måtte han få med hu. Vel inne på Ullevål må vi vente en god stund for en annen familie har minnestund for sitt eget familie medlem. Tiden går og det føles ut som en evighet. Så blir det vår tur. Men det er noe han må fortelle før vi går inn. Patrick har blitt tatt ut fra kjøle rommet forseint så at jeg skal kle på han kan bli vanskelig. Ikke umulig men vanskelig. Av den grunnen velger jeg og la dem gjøre det. Så kan vi komme inn. På et metalbord med en stygg duk ligger min elskede lille sønn. Det ser ut som om han sover. Vi ordner han slik han ville vi skulle gjort det og så tar jeg gutten min og bærer han til kista. Vi er fler som bærer han. Vi legger han pent oppi kista, retter på klærne og legger ned bamsen hans. Lokket blir løftet på og kisten blir bært ut i bilen. På vei tilbake til Elverum stopper vi ved ulykkes plassen og legger ned blomster og tenner lys.
Politiet er med oss og stopper all trafikk fra begge kanter. Mens vi er der kommer det kunn lastebiler. Ikke en eneste personbil er på veien bortsett fra vår egen. Hjemme i Elverum venter familie, slekt og venner. Så vi gjør oss ferdig og kjører videre.
På sykehuset i Elverum står dem og venter. Jeg går først frem til dem. Ingen sier no men blikkene dems sier alt. Alle gråter og trøster hverandre. Jeg forklarer at vi skal bære kista inn og forberede litt. Jeg sier også at Patrick er litt forandret men at han ser ut som et sovende barn. Vi går inn og løfter av lokket på kisten og tenner lys. Jeg nusser han på pannen og sier at du er fortsatt like nydelig gutten min. Dørene åpnes og de andre kommer inn. De som ikke hadde sett Patrick ennå fikk sjokk og mange valgte å forlate rommet. Det såret meg litt men jeg respekterte det. Ingen takkler ting likt og det sier seg sjøl at et barn i en kiste er ikke narmalt.
Minnestunden går sin gang. Jeg ber min store bror spørre de andre om og forlate rommet slik at jeg kan få en stund alene med sønnen min for siste gang. Alle går og jeg blir alene. Jeg setter meg ved kisten og holder hånden hans mens jeg stryker på kinnet hans. Tårene triller og jeg synger vugge sangen for siste gang. Jeg forteller han mine kjæreste ord og ber om tilgivelse....
Vi stenger kisten for aller siste gang. Nå vet jeg at jeg aldri, aldri mer får se hans fine ansikt, hans isblå øyne eller hans små hender. Det er virkelig over nå....for alltid.
Kista blir kjørt til kirka der begravelsen skal være den 16 Februar.
Dørene til kappellet blir stengt og jeg reiser nok en gang hjem til det tomme barnerommet, den tomme sengen og den smertefulle fremtiden jeg har har begynt på...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar