Livet etter døden

Etter noen dager hos Kjersti dro jeg hjem igjen. Sorgen og savnet spiste meg opp sakte men sikkert. Hvorfor måtte jeg bli igjen her alene. Jeg lå stort i sengen min med bamsen hans tett inntill meg og gråt. Savnet kan ikke beskrives, heller ikke smerten. Bamsen vi hadde lekt med dagen før han døde datt ned fra hylla og rett oppi sengen min. Jeg satte meg opp i sengen og samtalen vi hadde hatt dagen før han døde kom tilbake. Jeg hadde helt glemt den. Hvordan kunne jeg det? Han hadde jo fortalt meg dagen før han dro på tur at han skulle til himmelen og drikke kaffe med oldemor. Jeg sa han var for liten til det. Men mannen han hadde snakket ute med tidligere på dagen hadde sagt han skulle til himmelen. Samme kveld hadde han sagt til samtlige at dem ikke møtte glemme han og at han elsket dem alle sammen. Han ville ikke legge seg alene denne kvelden. Så vi lå i sengen og tullet. Vi lo og smilte. Lekte med bamsen som jeg nå satt igjen alene med. Da jeg sa han måtte legge seg og jeg gikk ut fra rommet etter masse natta koser, snur jeg meg og han står i soveroms døren. Jeg spurte hva som var galt og han sa - ingenting mamma`n min, jeg vill bare stå her og se på deg for du er så vakker. Jeg smeltet helt og krøp oppi sengen med han igjen. Vi sovnet sammen og hele natten lå han i armkroken min. Jeg elsket de stundene. Bare jeg og han gjemt fra omverden. Kunne jeg fortelle de andre at han viste at han skulle reise eller ville dem sperre meg inne for gått? Hvis jeg hadde hørt på Patrick og holdt han hjemme, hadde han vært her i dag da? Hadde jeg hatt en skjønn 10 åring i dag da? Eller ville det skjedd på en enda værre måte? Ble han spart for noe. Skal det skje noe med meg i fremtiden som han ble spart for? Får man virkelig beskjed om at livet renner ut? Hvorfor kunne han ikke forklart meg dette nærmere slik at jeg hadde forstått hva han mente. Jeg fikk jo erfart det da vi bodde i Brumundalen at han kunne ting som ikke var vanlig. Han fikk seg en kompis. En litt spesiel en. Han het Thomas og var noen år eldre. Thomas var med absolut overalt og skremte vettet av de fleste. Men Patrick bare lo for han var ikke redd. Han koste seg, lekte og lo. Men problemet var at kunn Patrick så Thomas. Jeg fikk Patrick til og forklare meg hvordan Thomas så ut og en nøyaktig forklaring kom fort. Thomas hadde lyst hår og blå øyer. Han hadde knebukse med hengsler, vit skjorte og løp barbeint hele dagen lang. Han var skitten på klærne og gikk alltid med en liten lue på hode. Jeg ble etter vært "vant" med at Thomas alltid var med Patrick uansett hva vi skulle eller hvor vi skulle. Hele familien fikk "møte" Thomas. Han er så snill mamma, sa Patrick.Jeg måtte få noen forklaring på dette så en efta tok jeg det opp med huseieren. Han kom tilbake med et gammelt bilde med barn og voksne. Et familie bilde tatt 1935. Patrick får se bilde, han vet ikke hva vi er ute etter men han peker på en gutt og sier - se mamma. Der er Thomas. Huseieren ble blek i ansiktet og bare nikket til meg. Jaja sa jeg da vet jeg åssen han ser ut. Jeg ble ikke redd, har aldri vært det og kommer alltid til og ha det som et godt minne. Thomas ble 8 år gamel og døde av hjernehinnebetennelse i 1936. Var det bare ren flaks eller hva skjedde egentlig? Men for min del spiller det ingen rolle. Patrick kjedet seg aldri og var alltid blid, så lenge han hadde Thomas.Jeg har funnet et gamelt bilde som viser noe lignede av hvordan Thomas så ut.

Thomas var med Patrick helt til slutten. Jeg håper dem fortsatt har hverandre. En liten trygghet til meg selv.Men er alle disse tingene bare flaks og innbildning eller er det mer der ute enn vi tror? Det får vi vel aldri svar på. For min egen del så velger jeg og stole på Patrick og det han opplevde da han levde. Det hjelper meg vært fall og ha den troen.Over seks år har gått og jeg sier fortsatt god natt, jeg elsker deg..hver eneste natt <3