Etter noen dager hos Kjersti dro jeg hjem igjen. Sorgen og savnet spiste meg opp sakte men sikkert. Hvorfor måtte jeg bli igjen her alene. Jeg lå stort i sengen min med bamsen hans tett inntill meg og gråt. Savnet kan ikke beskrives, heller ikke smerten. Bamsen vi hadde lekt med dagen før han døde datt ned fra hylla og rett oppi sengen min. Jeg satte meg opp i sengen og samtalen vi hadde hatt dagen før han døde kom tilbake. Jeg hadde helt glemt den. Hvordan kunne jeg det? Han hadde jo fortalt meg dagen før han dro på tur at han skulle til himmelen og drikke kaffe med oldemor. Jeg sa han var for liten til det. Men mannen han hadde snakket ute med tidligere på dagen hadde sagt han skulle til himmelen. Samme kveld hadde han sagt til samtlige at dem ikke møtte glemme han og at han elsket dem alle sammen. Han ville ikke legge seg alene denne kvelden. Så vi lå i sengen og tullet. Vi lo og smilte. Lekte med bamsen som jeg nå satt igjen alene med. Da jeg sa han måtte legge seg og jeg gikk ut fra rommet etter masse natta koser, snur jeg meg og han står i soveroms døren. Jeg spurte hva som var galt og han sa - ingenting mamma`n min, jeg vill bare stå her og se på deg for du er så vakker. Jeg smeltet helt og krøp oppi sengen med han igjen. Vi sovnet sammen og hele natten lå han i armkroken min. Jeg elsket de stundene. Bare jeg og han gjemt fra omverden. Kunne jeg fortelle de andre at han viste at han skulle reise eller ville dem sperre meg inne for gått? Hvis jeg hadde hørt på Patrick og holdt han hjemme, hadde han vært her i dag da? Hadde jeg hatt en skjønn 10 åring i dag da? Eller ville det skjedd på en enda værre måte? Ble han spart for noe. Skal det skje noe med meg i fremtiden som han ble spart for? Får man virkelig beskjed om at livet renner ut? Hvorfor kunne han ikke forklart meg dette nærmere slik at jeg hadde forstått hva han mente. Jeg fikk jo erfart det da vi bodde i Brumundalen at han kunne ting som ikke var vanlig. Han fikk seg en kompis. En litt spesiel en. Han het Thomas og var noen år eldre. Thomas var med absolut overalt og skremte vettet av de fleste. Men Patrick bare lo for han var ikke redd. Han koste seg, lekte og lo. Men problemet var at kunn Patrick så Thomas. Jeg fikk Patrick til og forklare meg hvordan Thomas så ut og en nøyaktig forklaring kom fort. Thomas hadde lyst hår og blå øyer. Han hadde knebukse med hengsler, vit skjorte og løp barbeint hele dagen lang. Han var skitten på klærne og gikk alltid med en liten lue på hode. Jeg ble etter vært "vant" med at Thomas alltid var med Patrick uansett hva vi skulle eller hvor vi skulle. Hele familien fikk "møte" Thomas. Han er så snill mamma, sa Patrick.Jeg måtte få noen forklaring på dette så en efta tok jeg det opp med huseieren. Han kom tilbake med et gammelt bilde med barn og voksne. Et familie bilde tatt 1935. Patrick får se bilde, han vet ikke hva vi er ute etter men han peker på en gutt og sier - se mamma. Der er Thomas. Huseieren ble blek i ansiktet og bare nikket til meg. Jaja sa jeg da vet jeg åssen han ser ut. Jeg ble ikke redd, har aldri vært det og kommer alltid til og ha det som et godt minne. Thomas ble 8 år gamel og døde av hjernehinnebetennelse i 1936. Var det bare ren flaks eller hva skjedde egentlig? Men for min del spiller det ingen rolle. Patrick kjedet seg aldri og var alltid blid, så lenge han hadde Thomas.Jeg har funnet et gamelt bilde som viser noe lignede av hvordan Thomas så ut.

Thomas var med Patrick helt til slutten. Jeg håper dem fortsatt har hverandre. En liten trygghet til meg selv.Men er alle disse tingene bare flaks og innbildning eller er det mer der ute enn vi tror? Det får vi vel aldri svar på. For min egen del så velger jeg og stole på Patrick og det han opplevde da han levde. Det hjelper meg vært fall og ha den troen.Over seks år har gått og jeg sier fortsatt god natt, jeg elsker deg..hver eneste natt <3

Tiden gikk videre selv om jeg ønsket den skulle gå andre veien. Jeg mistet alt som hadde med glede og gjøre. Alt var bare et helvette uten noen trinn opp igjen. Det lyset i andre enden var umulig og se. Det gikk dager og uker uten at jeg smilte eller lo. Jeg hadde ingen verdens ting og smile for. Jeg pakket ned rommet hans i blå ekser. Den friske lukta satt i alle bamsene, klærne og ikke misnt i sengen hans. Jeg luktet og luktet. Jeg gråt og hatet meg sjøl så inderlig for hva som hadde skjedd. Jeg ville skade meg sjøl og bare blø ihjæl. Jeg ville dø slik at vi kunne få være sammen. Sammen slik som før. Jeg måtte til han. Vi hadde så mye uoppklart ennå. Så mye vi skulle gjøre sammen. Nå var alt revet fra meg. På bare noen sekunder. Jeg besøkte graven hver eneste dag. Bare satt der i stillheten og kjempet mot lysten om og følge etter. Selvmord ble en del av hverdagen. Jeg tenkte det ut i hver eneste detalj. Planla alt. Skrev brev, hvor jeg forklarte at de måtte ha forståelse for at jeg valgte denne veien. Jeg hadde tenkt på dem hele veien, dem fikk delta på alt. Jeg hadde ikke vært egoistisk på noen måte. Nå måtte dem respektere mitt valg. Jeg fant alle medisinene som jeg hadde fått av legen. La alle i en haug og begynte og spise. Tårene trillet nedover bleke kinn. Det var ikke lenge igjen nå før vi skulle være sammen igjen.For første gang siden han døde følte jeg endelig glede. Jeg viste da at dette var den rette veien. Jeg hadde tatt rett valg. Haugen av tabletter var borte. Å det skulle jeg også bli. Jeg la meg på sengen og bare ventet på at jeg skulle sovne inn for godt. Jeg tenkte på hva det første jeg skulle si til han kom til og bli. Om han ble glad for og se meg eller om han hatet meg. Men så kommer en tanke jeg aldri hatt før. Jeg var mamma, jeg mistet det vakreste og kjæreste jeg hadde i livet mitt. Jeg var ødelagt for alltid. Hele familien var knust. Jeg ville bare gjøre alt værre for dem. Jeg hadde alt ødelagt nok. Jeg hadde alt forårsaket nok død. De ville aldri tilgi meg. Jeg kom meg opp av sengen og krabbet inn på badet. Mens jeg satt der på kne og kastet opp det jeg hadde svelget, kom min lille søster inn. Hun viste hva jeg hadde gjort. Hun satte seg ned med meg og holdt rundt meg. Jeg har mista Patrick, jeg har ikke tenkt og miste deg. Hører du? Du får ikke lov og forlate meg nå eller i morgen. Vi skal klare dette sammen. vi skal skrike, banne, gråte og være fortvilet men vi skal gjøre det sammen. Du har vært sterk for alle, nå skal vi være det for deg. 
Dagen etter ble jeg lagt inn på psykisk avdeling på Hamar sykehus. Det var et valg jeg kansje skulle revurdert. Jeg følte meg som en fange. Jeg hadde begrenset tid med familien. Jeg ble tatt fra mobilen og var helt alene. Jeg ble dopet ned på medisiner. Jeg lå i sengen og var i en annen verden. Jeg hadde besøk daglig av familien. Men kunn to timer om dagen. Jeg ville hjem. Der ville jeg bare bli værre. Jeg trengte dem rundt meg. Jeg måtte høre stemmen dems, se dem og være rundt dem. Etter litt over en uke fikk jeg dra hjem. Med en ny stor pose medisiner. Men denne gangen fikk familien vite at jeg måtte passes på til alle døygnets timer. Både dag og natt. En som har prøvd og tatt sitt liv, men mislykket vil alltid prøve igjen sa dem. På vei hjem ringer jeg min eldste søster Kjersti. Jeg blør kraftig neseblod, kaldsvettet og viste jeg kom til svime av. Det viste seg etter en tur på legevakta at jeg hadde fått for stor dose medisiner den dagen jeg skulle hjem. Jeg reiste hjem til Kjersti og ble der noen dager. Vi satt oppe langt ut på natten og snakket sammen. Mimret om tiden hun selv hadde med Patrick. Første gangen han skulle si Kjersti så ble det kjærring. Så det ble navnet hennes. Jeg og Kjersti gikk gravis samtidlig. Hun fødde to uker før meg. Husker jeg var så sjalu. Jeg ville også bli ferdig. Min dag skulle også komme. Onsdag kvart på fire om morran startet det. Og Fredag kvart på sju om morran ble jeg mamma. Det var ubeskrivelig god følelse når han ble lagt oppå brystet mitt. Jeg gråt av glede. Men jeg var utslitt og sovnet rett etterpå. klokken 11.oo våknet jeg igjen og ba om og få gutten min tilbake. Etter det var han i mine armer døgnet rundt så lenge vi var på føden. Jeg var så redd han skulle bli borte.

                     Patrick ble født 16 August 2002. Han Veide 4270 gr og var 51 cm lang

                                                          Meg og lille gutten min <3 

                                      Kjersti og sønnen hennes Jonatan
Det var så spesielt for meg og gå gravid samtilig som Kjersti. Jeg har alltid sett opp til henne. Hun er helt spesiel for meg. Så å gå gravid samtidlig med henne var fantastisk. 
Takk for du alltid har vært her for meg <3

Dagene kom og gikk. Stua fylte seg med blomster fra familie,venner, naboer og slekt. Et levde lys stod ved bildet hans og brant døgnet rundt. Begravelsen var ferdig planlagt og det var bare og vente på dagen. Jeg manglet tusen vis av svar på mine spørsmål og måtte ta tak i det. Jeg begynte og undersøke ulykken på egenhånd. Jeg ringte rundt til de ulike militær stasjonene som var i mitt område for og spore opp hvor militær lastebil Patrick hadde kolidert med kom fra. Fra Rena leir fikk jeg vite at den var på vei fra Sessvollmoen til Rena. Jeg ringte til Sessvollmoen og fikk vite at det stemte det at bilen tilhørte dem og at guttene i den lastebilen tilhørte Sessvollmoen. Jeg spurte om det var muligheter for og få møte dem. Etter en stund fikk jeg vite at dem ønsket og møte meg også. Dagen etterpå kom en svart Mercedes kjørende inn på gården min. Ut kommer det fire menn. Unge uniformerte soldater. Dem hadde med seg en felt prest og en major. Dette blir et stivt og vanskelig møte tenkte jeg. Jeg hadde baket og ordnet i stand til kaffe. Jeg hilste høflig på dem og vi satte oss ned sammen. Det ble en stillhet før jeg spurte om dem kunne forklare meg hva som hadde skjedd. Forklaringen dems var enkel. Dem kom kjørende fra Sessvollmoen rettning Elverum. Lastebilen Patrick satt i kom fra Elverum rettning Oslo. 
Lastebilen Patrick satt i greide ikke stanse for lastebilen forann og legger seg ut i motsatt kjørefelt og koliderer med militær lastebilen. Sjøføren av militær lastebilen ble sittende fast men var ikke alvorlig skadet. Pasasjereren hoppet ut og begynte og hjelpe til med og få ut Patrick som satt fast klemt. Patrick var bevistløs. Ambulanse, brannbil og politiet annkom ullykkes stedet fort og arbeidet med og få han ut og redde hans liv begynte. Stefaren var ikke alvorlig skadet. Han brakk kunn armen. Sjåføren av Bekkevoll lastebilen som Patrick satt i var heller ikke alvorlig skadet. Ulykken skjedde rett før kl 9 på morran og litt over 10 fløy første helikopter av sted med Patrick. Vi snakket lenge om ulykken og livet videre. De var gode gutter. Åpne og ærlige. Jeg fikk direkte svar og de holdt ikke noe tilbake siden jeg ba dem om dette. Det var ikke så stivt som jeg hadde trodd det skulle bli. Da hadde jeg fått møtt dem og var et skritt nærmere å forstå hva som hadde skjedd det forferdlige dagen. 
Stefaren og sjøføren av Bekkevoll lastebilen lå fortsatt på sykehuste. Men jeg greide ikke dra ned og treffe han. Han var blitt flyttet fra Ullevål til Elverum. Jeg hadde mer enn nok med og takkle dette. Han hadde overlevd så vi kunne møtes når han ble utskrevet. Dette høres kansje egoistisk ut. Men stefaren var ikke i mine tanker. Jeg hadde nok med og forstå og takkle at sønnen min var død. 
Nå hadde jeg altså møtt ambulanse personalet som var på ulykkes plassen, lege teamet som opererte og prøvde og redde livet hans, militær guttene som var innvolvert i ulykken, politiet som hadde vært på plassen denne dagen. Det var så viktig for meg og møte disse menneskene. Det ville hjelpe meg videre i den tunge tiden og få svar på alt. Hadde jeg bare flaks eller var det en mening med at jeg fikk møte alle som var innvolvert denne dagen? Var det noe gutten min prøvde og si meg? Jeg ringte til min advokat og krevde og få se politi rapporten og rapporten fra undersøkelsene av Bekkevoll lastebilen. 
Det ordnet seg fort. Jeg leste den sammen med advokaten min og mamma. Der mitt i papirene lå det jeg tydligvis skulle se. Patrick var aldri sikret i lastebilen. Han hadde tatt selen som går over brystet og lagt den bak ryggen. Det var tatt bilde av det som bevis og det var skrevet under at " gutten var aldri sikret" .
Jeg skrek og tårene trillet. Jeg var så sint. Det kokte i meg og jeg skrek at dem har drept sønnen min. Hatet vokste inni meg og jeg snudde meg mot advokaten min som kom mot meg.
Jeg viste dette Ida, sier han. Når fant du ut dette? I dag sier han. Jeg ville du skulle se det selv. Hva vill du jeg skal gjøre for deg nå spørr han. Jeg ser på han og sier, det som er rettferdig skal gjøres. 

 

Den natten var annerledes enn noen av de andre. Jeg drømte at jeg våknet av at Patrick satt på sengen min. Ikke bli redd mamma. Det er bare meg. Jeg holdt rundt han og han sa - takk for at du forstod hva du måtte gjøre. Dem hadde aldri fortalt deg sannheten mamma. Du måtte se det selv. Ikke kom etter meg mamma. Du må leve videre. Lov meg det.  Jeg har det bra. Jeg forlater deg aldri. Jeg vill foralltid være ved din side. Jeg elsker deg mamma`n min. Jeg elsker deg også sa jeg. Jeg ville ikke han skulle forsvinne. Kan du bli til jeg har sovnet. Ja det skal jeg...sov nå mamma..sov....

Da jeg våknet den morran hang det en svart kjole på døra mi. Det var tid for begravelse. Jeg ordnet meg, satte på meg kjolen og gikk ut i stua. Der satt hele familien i svarte klær. Bleke, slitne og fulle av sorg. Jeg setter meg sammen med dem og vi begynner og mimre om tiden vi hadde sammen med Patrick.  
Ute faller det store snøkrystaller fra himmelen. Jeg tar godt tak i kisten og sammen med mine søsken bærer jeg sønnen min inn i kirka. Jeg tenner lys, setter frem bilde og hører at kor dama øver på sangen hun skal synge under begravelsen. Blomstrer fyller opp kista og fler og fler kommer inn. Jeg orker ikke alle kondalasjoner så mine søsken tar seg av det. Kirka er full av mennesker. Jeg sitter lengst frem mellom mine foreldre. Hvem kan segla før utan vind begynner å spille og tårene triller nedover kinnet mitt. Det gjør så vondt. Jeg ser på mamma som sitter i stillheten og gråter. Jeg tar hånden hennes og sier at vi skal gjøre dette sammen. 

Presten holder en rørende og fin tale om den lille gledesprederen som bare ble 3 1/2 år. Men som var smartere enn andre 3 åringer. Som elsket sin mor og som var elsket av alle. 
Om de små komentarene han kom med inni mellom. Om hans fremtidsplaner, som aldri fikk skje. Om hans gode personlighet og omtenksomhet for andre medmennesker. Min mor holder også tale. Jeg holder også tale, men takler det ikke så godt så min store søster kommer og holder meg i hånden. På vei ned igjen legger jeg talen min på kisten, visker stille at jeg lover deg gutten min. Jeg skal være her. Jeg skal aldri glemme deg, slutte og elske deg eller slutte og snakke om deg. 
 Mine søsken bar kisten ut og dem senket den. Da kisten sakte ble senket ned i jorden tok jeg hånden til min lille søster og sammen gråt vi i stillhet. Nå var det et faktum. Mitt liv var over. Jeg hadde ingeting og leve for. Men jeg hadde lovet og bli igjen. Og det måtte jeg holde....Jeg måtte bli igjen i det hellvette her. 
 Minnestunden etterpå bare gikk sin gang. Jeg bare satt der. Så ut av vinduet og gråt. Jeg ville være alene med mine tanker. Skyldfølelsen og hatet. Skuffelsen og sinnet. Jeg ser at dem graver igjen graven hans. Jeg ville stoppe det. Ta med han hjem. Det kunne ikke være sant. Kunne jeg ikke bare få våkne med gutten min på armen. Det var jo så mye han ikke fikk opplevd. Vi hadde jo så mange planer og drømmer. Hvorfor kunne ikke han få leve og jeg dø. Barn skal ikke gå først. " selv gud plukker de vakreste blomstene førts"  Men hvorfor denne blomsten? Hvorfor min? Hva hadde jeg gjort som fortjente denne smerten? 
Jeg hadde blitt straffet nok i livet. Nå som jeg hadde alt. Hvorfor skulle det bli borte. det var så urettferdig. Men jeg tenkte på det jeg hadde drømt natten før. Var det en drøm? En ønske tenking eller hadde det faktisk skjedd? Samme det, men for meg hadde det skjedd. Jeg hadde snakket med han, vi hadde tatt avskjed, vi hadde kosa og nussa, vi hadde blitt enige og ordnet opp. Han sa han hadde det veldig bra og at det ville ordne seg. Men hvorfor sa han at jeg hadde en grunn for og leve videre? Hva mente han. Jeg hadde jo ingen verdens ting igjen. Forholdet mitt var revet i biter og min sønn var akkurat gravlagt. 

 Dagen gikk over til kveld, jeg satt ute og så på himmelen. Den var så blå og den var full av stjerner. De glitret så fint. Et stjerne skudd for over himmelen. Jeg smilte litt for meg selv og sa - jada, jeg vet du er hos meg. Jeg snakket lenge for meg sjøl før jeg kjente ei hånd på skuldra. Mamma kom ut. Vi bare satt der og så. Skulle jeg fortelle om drømmen eller ville det gjøre det værre for henne. Hun slet jo på en måte værre enn meg. Først mister hun sitt elskede barnebarn og hun ser sin datter bli revet  i biter. Jeg valgte og fortelle. Ikke ta den som en drøm jenta mi. Det er mer mellom himmel og jord enn vi trur. Hvis det kan hjelpe deg videre så stol på ditt hjerte. Å det gjorde jeg. Fra den dagen forandret synes mitt på åndeverden seg totalt. Å det hjalp meg og vite at ved min side hadde jeg min lille kjærlighet for evig. Jeg gråt fortsatt like mye. Jeg savnet han fortsatt like mye. Ingenting forandret seg på den måten. Det ble bare værre og værre. Jeg ga tilslutt opp livet. Jeg greide ikke holde meg til løftet jeg ga i begravelsen.

Dagene etter at Patrick døde, kom selv om jeg ønsket at dem ikke skulle det. Jeg var som en zombie. Bare vandret omkring i min egen verden. Jeg var levende død. Det første jeg gjorde da jeg våknet dagen etter ulykken var og ringe til et bregravningsbyrå nede i byen. Jeg hadde aldri gjort dette før, så hadde ingen anelse om hva jeg skulle spørre etter eller hva jeg skulle si. Jeg møtte heldigvis en veldig forståelsesfull og omtenksom mann på telefonen. Jeg følte meg som en telefonsvarer. Sa jeg skulle ha en vit liten kiste til sønnen min som hadde dødd dagen før. Han sa at dette skulle vi ikke ta på telefonen men at han skulle komme opp til meg. Bare en time senere satt vi sammen og planla begravelsen til en liten gutt. 
Jeg ville ha med hele familien på dette. Det var viktig for meg at vi gikk igjennom dette sammen og at ingen følte seg utenfor. Det ble bestemt at vi allerede dagen etter skulle hente hjem Patrick til Elverum, ha minnestund med familie å venner og ta siste avskjed før vi stengte den lille kisten for godt. Jeg fikk tilbud om å bli med inn til Ullevål, for å ordne han, legge han opp i kista og sitte på i likbilen opp til Elverum. Jeg takket nei med en gang. Det ville bli for mye for meg. Jeg nektet og legge han oppi kista sjøl. Etter mye om og men blir det så jeg skal være med på dette alikevel, med det at jeg kan ombestemme meg når jeg vill. Etter litt tenking så var det jo helt klart at jeg skulle delta på dette. Jeg er jo fortsatt mamma`n hans. Jeg og mamma dro ned til byen for og kjøpe nye klær som han skulle ha på seg i kisten. Det var helt forjævelig og vite at dette var siste gangen jeg skulle kjøpe klær til han. 
Onsdagen kom og kl o9.oo skulle vi kjøre til Oslo. Jeg bestemte sammen med de andre at mamma skulle sitte på i likbilen inn til Oslo og hjem igjen. Patrick elsket og være med mommo`n sin på biltur så den siste turen måtte han få med hu. Vel inne på Ullevål må vi vente en god stund for en annen familie har minnestund for sitt eget familie medlem. Tiden går og det føles ut som en evighet. Så blir det vår tur. Men det er noe han må fortelle før vi går inn. Patrick har blitt tatt ut fra kjøle rommet forseint så at jeg skal kle på han kan bli vanskelig. Ikke umulig men vanskelig. Av den grunnen velger jeg og la dem gjøre det. Så kan vi komme inn. På et metalbord med en stygg duk ligger min elskede lille sønn. Det ser ut som om han sover. Vi ordner han slik han ville vi skulle gjort det og så tar jeg gutten min og bærer han til kista. Vi er fler som bærer han. Vi legger han pent oppi kista, retter på klærne og legger ned bamsen hans. Lokket blir løftet på og kisten blir bært ut i bilen. På vei tilbake til Elverum stopper vi ved ulykkes plassen og legger ned blomster og tenner lys. 

Politiet er med oss og stopper all trafikk fra begge kanter. Mens vi er der kommer det kunn lastebiler. Ikke en eneste personbil er på veien bortsett fra vår egen. Hjemme i Elverum venter familie, slekt og venner. Så vi gjør oss ferdig og kjører videre. 
På sykehuset i Elverum står dem og venter. Jeg går først frem til dem. Ingen sier no men blikkene dems sier alt. Alle gråter og trøster hverandre. Jeg forklarer at vi skal bære kista inn og forberede litt. Jeg sier også at Patrick er litt forandret men at han ser ut som et sovende barn. Vi går inn og løfter av lokket på kisten og tenner lys. Jeg nusser han på pannen og sier at du er fortsatt like nydelig gutten min. Dørene åpnes og de andre kommer inn. De som ikke hadde sett Patrick ennå fikk sjokk og mange valgte å forlate rommet. Det såret meg litt men jeg respekterte det. Ingen takkler ting likt og det sier seg sjøl at et barn i en kiste er ikke narmalt. 
Minnestunden går sin gang. Jeg ber min store bror spørre de andre om og forlate rommet slik at jeg kan få en stund alene med sønnen min for siste gang. Alle går og jeg blir alene. Jeg setter meg ved kisten og holder hånden hans mens jeg stryker på kinnet hans. Tårene triller og jeg synger vugge sangen for siste gang. Jeg forteller han mine kjæreste ord og ber om tilgivelse.... 

Familien tar avskjed på sine måter og alle blir respektert for sine følelser og måten dem reagerer på.
Vi stenger kisten for aller siste gang. Nå vet jeg at jeg aldri, aldri mer får se hans fine ansikt, hans isblå øyne eller hans små hender. Det er virkelig over nå....for alltid.
Kista blir kjørt til kirka der begravelsen skal være den 16 Februar. 
Dørene til kappellet blir stengt og jeg reiser nok en gang hjem til det tomme barnerommet, den tomme sengen og den smertefulle fremtiden jeg har har begynt på... 

Å forlate Patrick på Ullevål for og reise hjem, er det vanskeligste valget jeg tatt i mitt liv. Jeg fikk tilbud om og ligge på hotell, men ville ikke være der alene. Så jeg ble med familien hjem. På veien hjem stoppet vi for å kjøpe mat og drikke til dem som ønsket og spise. Bare tanken på mat fikk det til og knyte seg i magen. Alt jeg kunne tenke på var lille gutten min som lå død og alene på den store sykehus senga. En ambulanse kommer og parkerer utenfor der de andre skal spise. Jeg får bare for meg at jeg må spørre dem om hvordan jeg kan få tak i de som var på ulykkes plassen i dag. De ser rart på meg og spør hvorfor jeg skal vite det. Fordi jeg er mamma`n til gutten og jeg må få svar på ting. De tre ambulanse sjåførene ser sjokkert på meg og han ene sier rett ut - Hva faen gjør du her. Asså jeg mener  hva gjør du her. Jeg forklarte at jeg akkurat hadde reist fra Ullevål, at han var død og at jeg hadde vært der i 12 timer sammen med han. Jamen fikk du noe slags hjelp spør han? Nei jeg har ikke fått noen ting jeg. Vet du sier han, utenfor her står ambulansen som Patrick lå i før han ble fløyet til Ullevål. Vil du bli med og se? Jeg og familien min gikk ut å jeg fikk se ambulansen.De ringte til Ullevål og klaget på behandlingen jeg hadde fått og krevde at de fikset krisehjelp til meg øyeblikkelig. Jeg fikk vite at når jeg kom tilbake til Elverum så var en prest villig til og komme hjem til oss. Jeg takket ja og vi reiste videre hjem. Nesten hjemme så ber jeg mamma ringe presten og si at jeg ikke ønsket å ha besøk av han. Jeg skjønte ikke poenget med å snakke med noen som ikke kjente meg eller Patrick. Line min lille søster sier at vår venn Raymond kunne komme oppover. Det ønsket jeg å han stod på trappa da vi parkerte hjemme på gården. Da jeg kom inn døra brøt jeg sammen. Der stod tøfflene hans på hylla, bamsene og lekene i kassa, eventyr boka lå på stue bordet og ved tv lå favoritt filmen. Så mange spor. Jeg gråt, jeg skrek og jeg ville bare forsvinne sammen med han. Jeg fikk en tablett av min far så jeg skulle få roe meg litt. Den fungerte og jeg slappet av. Jeg ble rolig inni meg sjøl men tårene bare trillet. Jeg tenkte så mye på gutten min. Om hvordan jeg skulle komme meg videre, hva skulle jeg gjøre nå. Jeg var ikke lenger mamma. Jeg skulle aldri mer få se gutten min. Høre han le, se han smile eller trøste han da han gråt. Livet mitt var slutt nå. Natta var kommet og jeg var utslitt. Jeg viste jeg ikke kom til og få sove så jeg fikk en annen tablet. Jeg la meg i senga med favoritt bamsen hans og jeg sovnet mens jeg sang natta sangen vår, ensom og forlatt i mitt eget mareritt.

Jeg spretter opp av senga da jeg hører mobilen til min far ringer. Han hadde overnattet hos oss. Jeg løper mot kjøkken døra og stivner da jeg møter blikket hans. Jeg bare viste det. Jeg følte det langt inni meg. Hva det enn er som har skjedd så er det alvorlig og det dreier seg om Patrick. Munnen på pappa rørte på seg og det kom ord, men klarte ikke oppfatte dem. Det snur mer rundt og ringer til min daværende svigerfar. Jeg forteller at det har vært en ulykke og at Patrick er død. Jeg får med meg at han er på jobb men skal ringe svigermor. Jeg ringer også til min eldste søster og gir samme beskjed. Jeg løper inn på badet og kaster opp. Får på meg klærne og løper ut i bilen til pappa. Vi kjører til mamma. Det var hun pappa snakket med på tlf. En tur som vanligvis tar 15 min ca føltes ut som en evighet. Snøen lå tjukk å det var speil blankt vinter føre. Endelig fremme hos mamma kommer jeg ut av bilen. Jeg tørr ikke møte blikket hennes. Men jeg må. Jeg ser det i øya dine, han er død nå eller ikke lenge. Hvem ringte deg? Hva faen har skjedd. Mine søsken skrek og gråt. Jeg ba alle om og holde tyst så jeg får ringt politiet. Jeg blir satt over til riktig person som forteller at det vært en ulykke. Patrick sitter fast i lastebilen. Jeg må komme meg til Ullevål for det er dit dem skal fly Patrick. Jeg ringer opp til svigerforeldrene mine og forteller at jeg må til Ullevål for dit skal Patrick flys. Dem sier dem er på vei til mamma for og hente meg. Men etter mye om og men blir det så mamma, min store bror, lille bror og lille søster kjører inn til Ullevål. Vi må kjøre via Kongsvinger for E6 er stoppet. Jeg skjelver, kaster opp og gråter. Samboeren min er ikke i mine tanker i det hele tatt siden det var han som tok kontakt med mamma så lever han. En sykepleier på Ullevål ringer meg hvert kvarter og spørr hvor vi er. Jeg klarer og legge sammen to pluss to. Hadde ikke det vært alvorlig hadde dem ikke mast. Det var speilblankt og kø. Når vi er en time unna ringer hun og sier at politiet venter på oss. Vi skal få eskorte innover. Men det må sjåføren bestemme for det blir blålys og høy hastighet. Jeg ber han om og si ja og det gjør han. Endelig, der er politiet. Dem suser forbi oss med blålys. Min bror setter på varsellysene og hastigheten blir merkbart høyere. det eneste jeg har i hode. Ikke dø, vent på meg, ikke dø, vent på mamma Patrick. 
Endelig fremme møter en lege oss. Politiet tar ansvar for og parkere bilen vår. Vi løper igjennom lange sykehus koridorer. Alt føles ut som sakte film. Jeg kommer frem til et lite rom. Jeg setter meg ned og inn kom to grønn kledde leger. Jeg spørr med en gang - Skal Patrick dø? 
Ja svarer han. Vi har gjort alt vi kan. Jeg skriker så høyt jeg kan og bryter sammen, men løper ut på gangen og der faller jeg sammen ved veggen. Legen kommer ut og sier at jeg må gå inn til han for det er liten tid igjen. Jeg reiser meg opp og går til andre sia på gangen. Lengst inn i rommet ligger det en liten gutt med en slange nedover i halsen. Den har fylt seg med litt blod. Han er hoven og har skrubbsår i ansiktet. Det lukter motor av han. Olje, spyleveske. Jeg tar hånden hans. Den var varm på morran men nå er det kald og blek. Rommet er fylt med leger og sykepleiere. Jeg nusser han forsiktig på pannen og hvisker inn i øret hans

Nå er jeg her gutten min. Du må våkne nå. Du skremmer meg. 
Du kan ikke forlate meg her alene, vi er jo et team du og jeg. 
Alt skal bli bra nå elsklingen min. Hver så snill Patrick og kom tilbake til meg. 
Du kan ikke forlate meg nå. Du får ikke lov gutten min. Jeg klarer ikke leve uten deg i livet mitt.

Jeg ser opp til legen som sier at det er snart over Ida.

Jeg ser ned på en liten skadet gutte kropp. Øya er nesten stengt.  Jeg bøyer meg ned igjen og visker inn i øret hans en siste hemlighet
Bare slipp taket gutten min. Det er greit. Du splitter oss ikke for jeg skal ta mitt eget liv bare jeg kommer meg hjem igjen. Vi fortsetter og være et team i himmelen sammen. Jeg elsker deg og jeg skal holde hånden din mens du slipper taket så møtes vi snart igjen gutten min. 
Et lite sukk kom, to isblå øyer stengte seg for alltid og ei maskin i hjørnet pep i et sekund......Gutten min var nå blitt en av himmelens vakre barne engler...Jeg stod igjen tom, forlatt og ensom. Bak meg har det kommet inn en seng til. Det var stefaren. Jeg snur meg og ser på han. Jeg følte ingenting da jeg så han. Han smiler og sier at han er glad for at Patrick lever. Jeg ser på min lille bror Emil som står ved min side. Nei sier Emil, Patrick er døde akkurat nå. Jeg forlater rommet mens jeg tørker tårene som kommer uten stopp. 
Vi får beskjed om og ta oss en tur ut så skal dem gjøre i stan Patrick slik at vi kan se han igjen etterpå. Vi går ut i vinter kulda.På vei til Oslo, snødde det masse og det var skikkelig vinter. Da jeg kommer ut ser jeg opp mot himmelen. Skyene forsvinner, blå himmel og sol titter frem for bare et kort minutt. Jeg er i sjokk så jeg får ikke frem så mange ord. Jeg sliter så med og forstå at han akkurat døde rett forann meg. Ullevål er jo stort og flott, men dem greide ikke redde min kjæreste lille sønn. Tusenvis av tanker surret i hode. Da ser jeg svigerforeldrene mine komme gående mot oss. 
Min sønn er død men deres lever sa jeg. Så begynte jeg og panikk gråte. Svigerfar holdt rundt meg og jeg gråt,skrek og var desperat om og få våkne fra dette. Det kunne bare ikke være sant. 
I en annen bil på vei til Ullevål er min far, store søster Kjersti, mine små søsken Helen, Anita og tina. Mamma ringer opp til dem. Min store søster svarer - Det er over nå. Lille Patrick har sovnet inn med bamsen sin for godt. Jeg hører hvordan mine kjære søsken bryter ut i gråt. Jeg begynner og gå mot rommet der Patrick skal bli lagt inn. Det ligger en vit duk over ansiktet som sykepleieren river av med en gang hun ser oss komme i gangen. Vel inne på rommet er stillheten til og ta på. Det eneste jeg ser er tårer og fortvilelse. Jeg får ha gutten min på fanget. Han er tung, slik han vært de gangene han sovnet på fanget mitt hjemme. Jeg tørker han forsiktig rundt munnen. Han er så nydelig enda han er skadet. Jeg stryker kinna hans og tårene mine treffer ansiktet hans. Jeg nusser han slik han alltid nusset meg. Jeg visker vugge sangen jeg alltid sang i øret hans. Jeg kunne ha blitt der med han i armene for alltid. Men det er fler med meg som ønsker og ta avskjed på sine måter. Jeg har akkurat lagt han i senga da de andre som var på vei til Ullevål kommer inn døre. De skrikene som kom fra dem skjærer igjennom meg. Familien er samlet og vi går igjennom dagen og smerten sammen. Hva skulle jeg gjort den dagen uten min fatastiske mor Solgunn og mine fantastiske søsken Line Cecilie, Emil Alexander, Helen Therese, Kjersti, Tina Louise, Anita Chatrine, Sven og i tankene hadde jeg min bror i Sverige. Vi sa ikke mye til hverandre for en hånd og holde i var alt jeg trengte.....

    

Dagen da mitt barn døde mens jeg holdt den lille hånden hans i min, sitter som klistret fast i hjernen min. Det fins ikke en detalj, settning, lukt eller følelse jeg ikke husker fra 6 Februar 2oo6. Jeg tvinger meg sjøl til og huske. Jeg straffer meg sjøl for hans død. Det er min feil at himmelen fikk en så liten engel alt for tidlig.  Skulle ønske at jeg bare kunne få våkne opp til de isblå øyene hans og det fine smilet. Men det skjer ikke for jeg sendte min lille sønn rett inn i døden....

Jeg ville oppfylle et ønske og en stor drøm. Det endte som et mareritt som ødela flere liv og en gang en lykkelig familie på tre. Jeg er den og skylde på for alle tårer, sinne, frustrasjon, sorg og savn. Jeg kan ikke gå tilbake i tid og forandre dagen, og jeg kan heller ikke forandre fremtiden. Han er borte for alltid. Jeg er så lei meg for valget jeg tok. Jeg er så lei meg smerten som jeg forårsaket. Det var ikke jeg som kjørte men det var jeg som sa ja til turen....

6 februar kl 06.45 er dem klare til og dra. Patrick skal være med sin stefar og en venn av oss på lastebil tur fra Elverum til Moss. Jeg ligger fortsatt i senga men jeg hører han løper at og frem i huset. Han er i ekstase for turen han skal på. Sekken hans med drikke, tyggis, ekstra klær,sjokolade, baby gulrøtter og bamsen er ferdig pakket. Han kommer inn til meg med et kjempe smil. Han gleder seg så, å jeg er så glad for at han skal få drømmen sin oppfylt. 

Nå skal jeg reise mamma. 
Jeg vet gutten min. Å jeg håper du får en kjempe spennende dag. 
Det får jeg mamma. Jeg elsker deg mamma`n min.
Å men gutten min jeg elsker deg også. 

Han står i dør åpningen og smiler til meg. Kom hit så mamma får masse koser og nusser først. Han løp mot meg og kastet seg oppi senga. Jeg holdt rundt han og fortalte hvor mye jeg elsket han. Han nusset meg på pannen,nesa, begge kinn  og haken. Han går mot døra og sier

Mamma du er det beste som fins, ikke glem det. Ikke glem at jeg elsker deg også. Å da jeg kommer hjem i kveld skal jeg fortelle deg alt om turen. 
Ja det må du gjøre gutten min. Ikke glem at jeg elsker deg også lille elskling. 

Skrittene forsvinner ut av huset og det blir stille. Jeg hører bilen kjøre i veien. Jeg setter meg opp for noe føles feil. Jeg ser ut av vinduet. I løpet av natten har det kommet enda mer snø. Jeg legger meg ned igjen og tenker på guttungen min. For en herlig liten klump jeg har. Jeg sovner igjen. Mens jeg sover mister gutten min livet sitt. Jeg vet det ikke ennå men sakte dør jeg innvendig.....   
                                                                

                                                           

                                                                            

                                              Bildene er tatt 17 mai 2005 & Juli 2005