Tiden gikk videre selv om jeg ønsket den skulle gå andre veien. Jeg mistet alt som hadde med glede og gjøre. Alt var bare et helvette uten noen trinn opp igjen. Det lyset i andre enden var umulig og se. Det gikk dager og uker uten at jeg smilte eller lo. Jeg hadde ingen verdens ting og smile for. Jeg pakket ned rommet hans i blå ekser. Den friske lukta satt i alle bamsene, klærne og ikke misnt i sengen hans. Jeg luktet og luktet. Jeg gråt og hatet meg sjøl så inderlig for hva som hadde skjedd. Jeg ville skade meg sjøl og bare blø ihjæl. Jeg ville dø slik at vi kunne få være sammen. Sammen slik som før. Jeg måtte til han. Vi hadde så mye uoppklart ennå. Så mye vi skulle gjøre sammen. Nå var alt revet fra meg. På bare noen sekunder. Jeg besøkte graven hver eneste dag. Bare satt der i stillheten og kjempet mot lysten om og følge etter. Selvmord ble en del av hverdagen. Jeg tenkte det ut i hver eneste detalj. Planla alt. Skrev brev, hvor jeg forklarte at de måtte ha forståelse for at jeg valgte denne veien. Jeg hadde tenkt på dem hele veien, dem fikk delta på alt. Jeg hadde ikke vært egoistisk på noen måte. Nå måtte dem respektere mitt valg. Jeg fant alle medisinene som jeg hadde fått av legen. La alle i en haug og begynte og spise. Tårene trillet nedover bleke kinn. Det var ikke lenge igjen nå før vi skulle være sammen igjen.For første gang siden han døde følte jeg endelig glede. Jeg viste da at dette var den rette veien. Jeg hadde tatt rett valg. Haugen av tabletter var borte. Å det skulle jeg også bli. Jeg la meg på sengen og bare ventet på at jeg skulle sovne inn for godt. Jeg tenkte på hva det første jeg skulle si til han kom til og bli. Om han ble glad for og se meg eller om han hatet meg. Men så kommer en tanke jeg aldri hatt før. Jeg var mamma, jeg mistet det vakreste og kjæreste jeg hadde i livet mitt. Jeg var ødelagt for alltid. Hele familien var knust. Jeg ville bare gjøre alt værre for dem. Jeg hadde alt ødelagt nok. Jeg hadde alt forårsaket nok død. De ville aldri tilgi meg. Jeg kom meg opp av sengen og krabbet inn på badet. Mens jeg satt der på kne og kastet opp det jeg hadde svelget, kom min lille søster inn. Hun viste hva jeg hadde gjort. Hun satte seg ned med meg og holdt rundt meg. Jeg har mista Patrick, jeg har ikke tenkt og miste deg. Hører du? Du får ikke lov og forlate meg nå eller i morgen. Vi skal klare dette sammen. vi skal skrike, banne, gråte og være fortvilet men vi skal gjøre det sammen. Du har vært sterk for alle, nå skal vi være det for deg.
Dagen etter ble jeg lagt inn på psykisk avdeling på Hamar sykehus. Det var et valg jeg kansje skulle revurdert. Jeg følte meg som en fange. Jeg hadde begrenset tid med familien. Jeg ble tatt fra mobilen og var helt alene. Jeg ble dopet ned på medisiner. Jeg lå i sengen og var i en annen verden. Jeg hadde besøk daglig av familien. Men kunn to timer om dagen. Jeg ville hjem. Der ville jeg bare bli værre. Jeg trengte dem rundt meg. Jeg måtte høre stemmen dems, se dem og være rundt dem. Etter litt over en uke fikk jeg dra hjem. Med en ny stor pose medisiner. Men denne gangen fikk familien vite at jeg måtte passes på til alle døygnets timer. Både dag og natt. En som har prøvd og tatt sitt liv, men mislykket vil alltid prøve igjen sa dem. På vei hjem ringer jeg min eldste søster Kjersti. Jeg blør kraftig neseblod, kaldsvettet og viste jeg kom til svime av. Det viste seg etter en tur på legevakta at jeg hadde fått for stor dose medisiner den dagen jeg skulle hjem. Jeg reiste hjem til Kjersti og ble der noen dager. Vi satt oppe langt ut på natten og snakket sammen. Mimret om tiden hun selv hadde med Patrick. Første gangen han skulle si Kjersti så ble det kjærring. Så det ble navnet hennes. Jeg og Kjersti gikk gravis samtidlig. Hun fødde to uker før meg. Husker jeg var så sjalu. Jeg ville også bli ferdig. Min dag skulle også komme. Onsdag kvart på fire om morran startet det. Og Fredag kvart på sju om morran ble jeg mamma. Det var ubeskrivelig god følelse når han ble lagt oppå brystet mitt. Jeg gråt av glede. Men jeg var utslitt og sovnet rett etterpå. klokken 11.oo våknet jeg igjen og ba om og få gutten min tilbake. Etter det var han i mine armer døgnet rundt så lenge vi var på føden. Jeg var så redd han skulle bli borte.
Patrick ble født 16 August 2002. Han Veide 4270 gr og var 51 cm lang
Meg og lille gutten min <3
Kjersti og sønnen hennes Jonatan
Det var så spesielt for meg og gå gravid samtilig som Kjersti. Jeg har alltid sett opp til henne. Hun er helt spesiel for meg. Så å gå gravid samtidlig med henne var fantastisk.
Takk for du alltid har vært her for meg <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar